– Kjekt å få prøvd litt av det været vi kan få i Nordvestpassasjen

De tre første etappene av One Ocean Expedition er fullført, og skipet seiler nå sørover i Atlanteren – halvveis i den fjerde etappen, fra Reykjavik på Island til Nice i Middelhavet.

Oppvokst på havet

På de tre første etappene var det Marcus Seidl som hadde kommandoen om bord. Marc har seilt med Statsraad Lehmkuhl i snart 40 år, men livet hans på havet startet lenge før.

Han er født i Vancouver i Canada, oppvokst først i familiens seilbåt rundt omkring i Stillehavet, og så i galeasen Moder som hadde gått med tørrfisk langs norskekysten. Faren kjøpte frakteskuten i Kristiansund, døpte den om til Barba Negra, og i to år bodde Marc og broren David sammen med ham i båten mens den ble bygd om.

I 1973 seilte den lille familien fra Kristiansund og over Atlanteren, og så rundt i Karibien i noen år. I 1980 mønstret Marc og David på skoleskipet Christian Radich som elever. Brødrene jobbet så på farens skipsverksted noen år, men drømmen om livet om bord på seilskip ble for sterk. Brødrene tok hyre på Radic som matroser, og begynte så på styrmannsskolen i Tønsberg.

I 1986 mønstret brødrene på Statsraad Lehmkuhl, og siden har de jobbet sammen om bord. Marc er nå kaptein, David overstyrmann.

Vi pratet med Marc en uke etter at han kom hjem til Bergen etter å ha seilt Statsraaden fra Bergen til Lerwick, videre til Tromsø og så til Reykjavik.

– Det er alltid kjekt å komme hjem, deilig med en pustepause innimellom, men det går ikke lang tid før jeg lengter ut igjen, smiler han.
Første stopp etter avreisen fra Bergen: Lerwick på Shetland. Foto: André Marton Pedersen

Noen småfeil bare

I fjor ble Statsraaden totalrenovert. Skroget ble gjennomgått, master og rær tatt ned og alt tauverk skiftet, og byssen og bad bygget om. Seilasen nordover og så over til Island var den første lange turen etter at alt forskningsutstyret var montert.

–  Vi hadde noen korte prøveturer til Shetland, og fikk gjort kalibrering av teknisk utstyr og noen justeringer i riggen. Det var noen småfeil som det er vanskelig å oppdage før man har brukt riggen. Men alt falt godt på plass, det var ingen store problemer, forteller Marc.

Og kanskje det viktigste, byssen fungerte perfekt etter ombyggingen.

– Får vi ikke matlagingen til å gå rundt, så stopper jo alt ganske fort. Kokkene får tingene til å fungere uansett vær og vind, men nå er det enda lettere. Det er installert en slags komfyr der de kan lage mange forskjellige retter samtidig på en flate. Den bruker mye strøm, men er mye mer effektivt, så byssa er alle happy med så langt, smiler Marc.
Full aktivitet i den nyoppussede byssa – hjertet av skipet der varme måltider lages i all slags vær.

Kulde og snø

Da Statsraaden la ut på One Ocean Expedition 11. april var det sol og 11 grader i Bergen. I Tromsø var det én minusgrad og 83 centimeter snø da skipet klappet til kai 20 april. God trening, sier Marc.

– Det var veldig greit at vi fikk testet utstyret i kulden. Kjekt å få prøvd litt av det været vi kan få i Nordvestpassasjen. Det er jo slike forhold vi må være forberedt på, selv om det faktisk kan bli varmere der enn det var i Tromsø nå i april.

På skitur er votter og hansker obligatorisk. Men ikke i riggen på et seilskip.

– Vi har forbud mot å bruke hansker i riggen. Bruker du hansker får du ikke godt nok grep, og ikke god nok følelse på hva du har tak i. Så da må man ta hensyn til at fingrene stivner litt når du skal berge et seil som er stivt av kulde. Men det fungerte bra, sier Marc.
Glade – og hanskefrie – folk i riggen. Kaldt på fingrene, men viktig for sikkerheten og godt grep på seilet. Foto: Matteo Baratella

Rutinene om bord ble ikke lagt om i kulden, vaktene var like lange. Det ble stått til rors og på utkikkspost, og seilføringen ble justert som vanlig. For noen av medseilerne var det en utfordring. I Tromsø kom det om bord studenter, og ikke alle var vant til vinter på havet.

– Noen av de utenlandske studentene hadde med litt for lite varme klær. Det skal ikke mye vind til når det er bitende kaldt før man merker det veldig godt, sier Marc. Men vi har jo alltid masse varme klær om bord, så det gikk jo fint. Godt å se at folk hadde utholdenhet i kaldt vær.

Mye dårlig vær over Norskehavet mot Island satte folk på prøve, men arbeidet på dekk gikk sin vante gang. Foto: Matteo Baratella

En «fisk» under kjølen

Da Statsraaden ble renovert ble det installert det mannskapet kaller «en fisk» foran under kjølen. En avlang liten utvekst med plass til ekkolodd og annet vitenskapelig utstyr. Marc var spent på om det ville påvirke seilegenskapene til skipet.

– Vi var jo bekymret for at den kunne påvirke farten. Når vi testet den ble det gjort med motor i stille vann, men det viste seg at om fisken har noen påvirkning så er det veldig lite, nesten ubetydelig. Så langt ser det altså bra ut!
«Fisken» under kjølen ble montert under verkstedoppholdet i fjor. Den huser undervannsmikrofoner og et vitenskapelig ekkolodd.

Instrumentene om bord registrerer forholdene i sjøen hele tiden, og på vei opp til Tromsø stanset Statsraaden opp noen ganger – og det ble tatt prøver av sjøvannet.

– Det var god trening, og viktig også for å få sjekket at alt fungerte, sier Marc. I Tromsø fikk vi om bord den siste delen av forskningsutstyret vi hadde ventet på, så hoveddelen av forskningen kom i gang da vi dro fra Tromsø.
CTD-rosetten senkes ned for å samle data og vannprøver. Foto: André Marton Pedersen

Så stille som det går an

I Tromsø gikk forskere fra Nansensenteret, som driver med miljø- og klimaforskning, romfartsorganisasjonene ESA og NASA,og Ocean DataLab, som analyserer satellittbilder, om bord. Med seg på turen har de studenter fra flere land.

På bildene satellittene tar oppdager forskerne mye interessant, men det er ikke alltid enkelt å forstå hva de ser. Å stanse Statsraaden, og gjøre undersøkelser både i overflaten og nedover i dypet, hjelper forskerne til å tolke det bildene viser. Ikke bare det satellittene har oppdaget der de seiler, men også helt andre steder på kloden.

Smart! Og lærerikt for studentene – som er neste generasjon miljø- og klimaeksperter.
Setter ut en Argo-bøye – et måleinstrument som driver med havstrømmene og samler inn data om temperatur og saltholdighet i dypet. Foto: Rudy Castorina

På vei mot Island undersøkte forskerne Lofot-virvelen, en 60 kilometer stor havstrøm der vannet sirkulerer langt nedover i dypet. Det ble tatt vannprøver helt ned til 1000 meter, og satt ut bøyer for å undersøke farten og retningen på strømmen.

Oppgaven til Marc var å holde skipet så stille som det går an, for å unngå at den lange kabelen skulle få for stor vinkel i vannet. Ingen enkel oppgave.

– Strømmen hadde en fart på en halv meter i sekundet, men hastigheten varierer litt med dypet og hvor i strømmen du er. Vi merket ikke noe til den på skipets bevegelser, men den flyttet jo litt på oss samtidig som vinden alltid pusher oss litt, forklarer Marc.
Under overflaten sirkulerer vannmassene i dypet, mens skipet holdes så stille som mulig for å sikre nøyaktige målinger. Foto: Matteo Baratella

Skipet stanset også opp inne i fjordene på Island.

– Vi tok vannprøver, og satte ut bøyer for å undersøke strømforholdene. Og så registrerte vi hval, forteller Marc. Det var kjekt, og forskerne var positivt overrasket over hvor godt Statsraaden fungerer som forskningsfartøy.


Et mektig øyeblikk: Skipet nærmer seg Islands kyst, og hvaler dukker opp i havoverflaten. Foto: Matteo Baratella

Nordvestpassasjen

Marc har fire uker fri, før han flyr ned til Nice den 7. juni for å ta over etter kaptein Jens Joachim Hiorth.

– Periodene våre varierer mellom fem og sju uker, men denne gangen skal jeg være om bord i en måned. Jeg skal først seile til Azorene, så går jeg av én måned, og så på igjen i Nuuk på Grønland i slutten av juli. Derfra seiler vi til Cambridge Bay i Canada, der vi når frem slutten av august.

Det er altså Marc som får æren av å være kaptein når Statsraaden seiler gjennom Nordvestpassasjen. Hvordan ble det bestemt? Trakk du og Jens lodd, eller kanskje dere brøt håndbak? Marc ler.

– Neida, det har vi visst lenge. Vi har et turnussystem der vi prøver å bytte på å være om bord på slutten av året, ikke sant, på grunn av julen. Så det ga seg selv.

Det finnes unntak, forteller Marc, men ikke denne gangen.

– Noen ganger deler vi likevel opp vaktene, som da vi rundet Kapp Horn i 2022, slik at alle skal få med seg de helt spesielle opplevelsene. Men for Nordvestpassasjen kreves det at mannskapet på broen har spesialkurs i navigasjon i polare farvann, og da måtte vi dele oss i to.
I august–oktober 2025 venter den største utfordringen: en historisk seilas gjennom Nordvestpassasjen.

Blikkfang

Målet med One Ocean Expedition er å skape oppmerksomhet og dele kunnskap om den viktige rollen havet spiller for miljøet og klimaet på kloden. Så det er ikke for å oppleve den franske rivieraen at Statsraaden er på vei til Nice, det er fordi det er umulig å ikke legge merke til en vakker seilskute, og bli nysgjerrig på hva som foregår om bord.

Dagene Statsraaden besøker Nice arrangerer FN en stor havkonferanse der, UNOC. Målet med UNOC er å samle statlige myndigheter, internasjonale organisasjoner, forskere, næringsliv, frivillige organisasjoner og andre, for å få fart på innsatsen rundt det å ta vare på havet.

Statsraad Lehmkuhl blir liggende til kai som blikkfang og et sted konferansedeltakerne kan møtes under hele konferansen. En av dem som skal opp landgangen er Kronprins Haakon, som er «goodwill ambassadør» for One Ocean Expedition. Også skoleklasser og studenter er invitert om bord.
Ankomst til Nice blir 3. juni – neste stopp for Statsraad Lehmkuhl og One Ocean Expedition under FNs havkonferanse.

Bli med!

Gjennom Nordvestpassasjen skal forskere og studenter fra Universitetet i Tromsø være om bord, men du kan seile med Marcus fra Nice til Azorene. Det er også ledige plasser dersom du vil seile fra Azorene til Grønland. Se alle turene her.

Tekst: Ronald Toppe
Foto øverst: André Marton Pedersen
Foto under: Matteo Baratella
Publisert 20.05.25