Kilde: Statsraad Lehmkuhl i hundre av Dag Bakka Jr.

Fra sjøsettingen i Tyskland i 1914. Kapasisteten var 268 personer; 200 elever, pluss mannskap.

Krigsskadeerstatning til England
Etter at Tyskland tapte 1. verdenskrig, ble landet dømt til å betale enorme beløp i krigserstatninger til seierherrene. I juli 1920, to år etter at krigen var over, ble det tyske skoleskipet fraktet til Newcastle som krigserstatning til britene. I England ble skipet liggende i uvirksomt i opplag, frem til hun ble «oppdaget» av mannen som skulle gi skipet sitt norske navn.

Reddet av Kristofer Lehmkuhl
Grossherzog Friedrich August sin fremtid var høyst uviss da Kristofer Lehmkuhl, tidligere statsråd og nå direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab, tilfeldigvis la merke til det forsømte skipet som lå fortøyd i elven Tyne i Newcastle. Lehmkuhl ble svært begeistret for det hypermoderne skoleskipet. Han mente at skuten passet perfekt til å lære opp de kommende generasjoner av norske sjømenn!

I 1921 ble det inngått en kjøpsavtale mellom Det Bergenske Dampskibsselskab og den britiske staten, som hadde overtatt skipet fra tyskerne. «Storhertugen» var på vei til Norge!

Kristofer Diedrich Lehmkuhl fikk Statsraad Lehmkuhl til Norge og som takk ble skipet oppkalt etter ham.

Drakamp i Bergen
Grossherzog Friedrich August ankom byen 15. mai 1921 og la til ankers ved Sandviksflaket, etter å ha blitt slept hele veien fra Newcastle. Men det viste seg at det ikke var helt enkelt å få satt det store skipet ut i drift. Det tok to år og mange drakamper før Bergens Rederiforening tok det avgjørende initiativet og utrustet et fem måneders prøvetokt med 200 elever. Toktet ble en stor suksess, og kort tid etter overtok Bergens Rederiforening og Norsk Rederforbund skipet.

Grossherzog Friedrich August ble overført til norsk flagg under navnet Statsraad Lehmkuhl i 1923.

Elevkull i 1928. Guttene med hvite uniformer er bysselærlinger.

Utdanningsfartøy for førstereisgutter
Skoleskipene i Norge ble innarbeidet som gode utdanningssteder for førstereisgutter. Til sjøs fikk elevene innføring i grunnleggende sjømannsskap og instruksjon i blant annet matrosarbeid, seilsying, styre etter kompass, sette logg, trimme lanternene, skalke luker og følge styringsreglene. «Statsraaden» viste seg som en stødig, sjødyktig og robust skute og seilte på mange tokt, frem til verden igjen var i krig.

Tungt arbeid for førstereisguttene: Her brases rærene manuelt.

Nazistene okkuperer
Statsraad Lehmkuhl lå ankret opp ved Marineholmen da tyske soldater inntok Bergen om morgenen 9. april 1940. De neste årene ble katastrofale for skoleskipet. Tyskerne beslagla skipet, gav det navnet «Westwärts» og tok seg til rette om bord. Skroget ble malt svart og vedlikehold av rigg og maskineri ble totalt forsømt.

Nazistene brukte Statraraad Lehmkuhl som losjiskip og gav det navnet «Westwärts».

Dugnadsånd og nytt tokt
Nazistene etterlot Statrsraad Lehmkuhl i en sørgelig forfatning. Skroget hadde rustrender og riggen var vandalisert. Dekkene var revet opp, karthuset var delvis ødelagt, og nye dekkshus av stål var reist. Maskinen var fullstendig tilrustet og det elektriske anlegget var defekt.

Det ble straks satt i gang reparasjoner og opprydning, og til tross for tidens generelle mangel på utstyr var Statsraad Lehmkuhl klar for en nytt tokt allerede i mai 1946.

Amerikatokt og store elevkull
Men de første årene etter 2. verdenskrig dalte interessen fra førstereisguttene. Den norske handelsflåten hadde stort behov for sjøfolk, og det var lett å få hyre for alle som var fylt 15 år, selv om en manglet opplæring.

Under innseiling for motor til New York, trolig i 1956.

I 1952 kom vendepunktet da Statsraad Lehmkuhl satte seil for sitt første Amerikatokt. De neste årene gjennomførte hun til sammen fem vellykkede tokt over Atlanterhavet til byer som New York, Baltimore, Philadephia og Boston med norske elevkull.

Etter «Amerikatoktene» gikk Statsraad Lehmkuhl inn i en travel periode med opptil 600 elever årlig. I 1960 vant hun sin første internasjonale skoleskipsregatta og hjemkomsten ble en folkefest med tusenvis av fremmøtte på kaien i Bergen.

«Halve byen» var på beina da «Statsraaden» la til ved Festningskaien 29. juli etter sin store regattaseier i 1960.

Endringstid
Fra regattaseier og rekordstore kull mistet Statsraad Lehmkuhl gradvis sin medbør. Niårig skolegang gav flere utdanningsmuligheter og samtidig sank etterspørselen etter norske sjøfolk i utenriksfart. Skipet trengte betydelige påkostninger, og kombinert med lave elevkull var «Statsraaden» nå i dyp krise.

Til salgs
I 1966 ble det konkludert med at skoleskipet i sin tradisjonelle form hadde utspilt i sin rolle. Statsraad Lehmkuhl ble lagt ut for salg og det kom inn bud fra både USA, Australia, Sverige og Tyskland.

Reddet av Reksten
Beslutningen om salget ble forsøkt hemmeligholdt, men ryktene begynte snart å svirre. Bergenserne raste over at byens maritime stolthet skulle selges til utlandet, og en en av de som engasjerte seg mest var Gunnar K. Lien, skipslege på Statsraad Lehmkuhl. Han oppsøkte rederen Hilmar Reksten, i håp om at noe kunne gjøres. Reksten, som på den tiden var en av verdens største tankredere, kjente godt til skoleskipet. Han kjøpte Statsraad Lehmkuhl for 1,5 millioner kroner og forhindret med det at «Statsraaden» forsvant til utlandet.

Skipsreder Hilmar Reksten reddet Statsraad Lehmkuhl fra å bli solgt til utlandet.

Rekstens fall og nytt tilbud fra Tyskland
Reksten eide og driftet skipet for egen regning, og de fem første årene var skipet i drift, delvis fortsatt som skoleskip, dels utleid for tokt til nye himmelstrøk. Hun deltok i internasjonale regattaer, men hadde også lengre opphold ved kai.

Men problemene tårnet seg opp for shippingindustrien og reder Reksten. Da tankmarkedet brøt fullstendig sammen på midten av 1970-tallet gikk Hilmar Reksten konkurs og Statsraad Lehmkuhl ble en del av konkursboet.

Etter kort tid kom det igjen inn bud på skipet: I Tyskland var det satt i gang en stor pengeinnsamling for å kjøpe skipet tilbake og igjen få henne under tysk flagg.

Venneforeningen ser dagens lys
Trusselen om et mulig salg til Tyskland skapte igjen et sterkt engasjement i byens befolkning og i 1976 ble det opprettet en støtteforening: Statsraad Lehmkuhls Venner. De satte i gang en voldsom mobilisering og i løpet av noen måneder talte Venneforeningen femten tusen medlemmer.

Statraad Lehmkuhl blir en stiftelse
Hilmar Reksten sa seg villig til å overdra skoleskipet til en selveiende stiftelse, og 22. mai 1978 ble Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl formelt opprettet. Stiftelsen overtok skipet og med det var Statsraad Lehmkuhl reddet igjen!

Møysommelig oppgradering
Skoleskipet hadde da ligget stille i fem år og hadde et stekt behov å rustes opp; etterslepet på vedlikehold var stort. Det ble starten på en møysommelig prosess for å få Statsraad Lehmkuhl brakt tilbake til sjødyktighet. Et av de viktigste tiltakene var utskiftningen av skipets hovedmotor i 1981.

Under seil etter ti år
Det tok nesten 10 år før Statsraad Lehmkuhl igjen var under seil som skoleskip. I 1987 tilbakela hun 10.000 sjømil, viste seg fram i havner i Østersjøen, England og Norge.

Seiltokt fra jubileumsåret 1989, da feiret skipet sin 75-årsdag.

Bunnskrapt kasse
Men stiftelsen var fortsatt avhengig av frivillighet og donasjoner utenfra, og skoleskipet lå uvirksom til kai store deler av året. Gjelden var stor og kassen var bunnskrapt.

Det store løftet
En ny fase begynte fra begynnelsen av 90-tallet. Skipet var oppgradert og ført tilbake under seil, men samtidig var stiftelsen nærmest konkurs. Med Per Langhelle som daglig leder fikk stiftelsen den rette leder til rett tid. I løpet av 90-tallet ble driften snudd fra underskudd til overskudd, gjelden sanert og tilliten og entusiasmen gjenopprettet i en profesjonalisert organisasjon.

80 millioner kroner ble skaffet til veie til et langsiktig oppgraderingsprogram som gav skipet en ny blomstringsperiode. Igjen fremsto Statsraad Lehmkuhl som en fantastisk representant for byen og dens maritime tradisjoner.

En medseiler står til rors i 1994. Fortsatt er rorvakten en av de mest populære oppgavene om bord.

Sjøkrigsskolen mønster på
I 2002 startet de årlige USA-toktene med Sjøkrigsskolen. Den tre måneder lange seilasen tur-retur over Atlanteren er fortsatt en viktig del av lederutdannelsen for de fremtidige offiserene. De siste årene har også Den Nederlandske Marinen kontrahert skipet som en del av opplæringen av sine kadetter.

Innseiling mot Bergen etter nok et vellykket USA-tokt med Sjøkrisskolens kadetter.

Endelig helårsdrift!
Statsraad Lehmkuhl har vært i helårsdrift de siste 20 årene og aktiviteten er stadig økende. Hvert år deltar omlag 2000 medseilere på seiltokt i inn- og utland. Hun leies jevnlig ut til ulike bedrifter, lag og organisasjoner og gjennomfører hvert år omlag 20 seiltokt, 30 skjærgårdsturer og 50 arrangementer ved kai.

Direktør for stiftelsen, Haakon Vatle, sammen med skipets to kapteiner: Marcus Albert Seidl og Jens Joachim Hiorth.

Batteri
I 2019 ble det installert et batteri om bord. Denne banebrytende teknologiske nyvinningen gjør Statsraad Lehmkuhl til verdens mest miljøvennlige seilskip i sin klasse. Målet er at skipet på sikt skal være selvforsynt med strøm fra batteriet.

Med batteriet er Statsraad Lehmkuhl i dag verdens mest miljøvennlige seilskip i sin klasse.

Så lenge skuta kan gå
Statsraad Lehmkuhl har i løpet av sitt lange liv blitt en viktig del av vår maritime kulturarv. Hun er i dag i topp stand og en flytende ambassadør for Bergen og havnasjonen Norge, som vekker begeistring i alle havner hun ankommer. Samtidig fyller hun sin funksjon innen opplæring, trening og mestring, personlig utvikling og opplevelser, fra ungdomsskole til høyere utdanning.

Jordomseiling 2021-2023
I 2021 legger Statsraad Lehmkuhl ut på sin aller første jordomseiling: One Ocean Experience. Den offisielle lanseringen skjer 20. august 2020. Følg oss på Facebook og lehmkuhl.no for oppdateringer!