Møt mannskapet: Båtsmann Jo Leif Strønen

Hvordan har det vært å være båtsmann på Sommerskuta?

– Det har vært et eventyr! Intenst, men veldig inspirerende. Vi har funnet rytmen sammen og har blitt ett mannskap, både medseilerne, NRK-teamet og den faste besetningen. Det har rett og slett vært veldig gøy. Selv om det ikke ble så mye søvn og hvile, smiler Jo Leif.

Lehmkuhls båtsmann berømmer NRK sin visjon om å vise fram mangfoldet langs kysten.

– Det gøyeste er at vi besøker så mange steder som en vanligvis ikke hører noe om. Vi møter masse fine folk, som er veldig begeistret for at vi kommer på besøk. De er stolte av å få vist fram den flotte plassen de kommer fra. Slik er det også for oss i mannskapet på Lehmkuhl. Gjennom TV-sendingene får vi vist fram det vi er aller mest stolt av.

Statraad Lehmkuhl har besøkt mange norske havner i sommer. Foto: Roger Fagerås

Kjendis på skjermen
I seks uker har Statsraad Lehmkuhl vært Sommerskuta på NRK.  Ti timer for dagen, seks dager i uken har det vært direktesendt sakte-TV fra skipet.

Du har blitt et kjent fjes på skjermen. Hvordan er det å bli NRKs nye TV-kjendis?

– Jeg er veldig vant med å drive med formidling om bord på skuta, og liker det veldig godt. Men, naiv som jeg er, hadde jeg ikke regnet med å bli fanget opp og få så mye eksponering i TV-sendingene. Det var overraskende, men også veldig morsomt, å få lov til å utfolde seg som formidler.

– NRK er veldig proffe. De ønsker å fremstille skuta og hele mannskapet på en best mulig måte. Så da er det ok bli kjendis på grunn av dette her. Jeg hadde nok trukket meg tilbake om det hadde blitt ett «one man-show» med kun Jo Leif i fokus, sier han.

«Jo Leifs språksjov» sammen med Linda Eide var et populært innslag på Sommerskuta.

Viser livet om bord

Livet om bord på en seilskute er en ukjent verden for de fleste. Sommerskuta har gitt Jo Leif og resten av mannskapet anledning til å vise hva de egentlig driver på med bord.

– Det er kanskje nettopp det mest artige for meg. At mine nærmeste ser at vi har et profesjonelt yrke. Å få vist fram dybden i og kompleksiteten i det vi holder på med, setter jeg pris på.

Det strømmer inn henvendelser fra publikum om og til båtsmannen hver dag. De aller fleste er hyggelige.

– Det er stort sett bare positivt, det som kommer inn. Da er det jo ingen belastning i det hele tatt, kun en glede. Dessverre har jeg ikke tid til å svare alle.

Mange var bekymret for at du skal mønstre av før Sommerskauta er ferdig?

– Haha, ja vi fikk en del e-poster med det spørsmålet. Heldigvis fikk jeg anledning til å være med helt til nå, smiler Jo Leif.

En snarvisitt innom hjemmehavnen i Bergen for proviantering til Sommerskuta.

Sjømann og familiemann

Samboer Stina og de tre døtrene på 2, 4 og 6 år kom om bord noen dager, frem til hele familien mønstret av i hjembyen Holmestrand.

– Særlig døtrene mine har syns vært spennende å se pappa på fjernsynet i sommer. Nå fikk de være med å oppleve det på nært hold, så det var moro.

Som resten av mannskapet jobber Jo Leif  4-6 uker på og like mange uker av.

– Jeg er veldig glad for at jeg seiler i moderne tid, der jeg faktisk har nok fri til at jeg kan være en familiemann. Hadde jeg ikke hatt den muligheten, så hadde jeg nok vært ute av dette eventyret.

Omflakkende vestlending

Barndommen til Jo Leif Strønen ble tilbrakt på Vestlandet, delvis på Fonnes, nær Mongstad i Austrheim, og delvis i Eikelandsosen, i det som i dag er Bjørnafjorden kommune. Siden tiårsalderen har han flyttet litt rundt, med mest fartstid i Kristiansand og i Holmestrand, der han bor fortsatt.

Du har en ganske ubestemmelig dialekt?

– Haha, ja min vestlandsdialekt er en blanding av Nordhordland og Midthordland. I tillegg er det alltid en «stordabu» (en som bor i og/eller er fra Stord) om bord. Da kjenner jeg meg hjemme, så da får jeg tilbake litt farge i dialekten min. Og så har jeg masse slekt på Strøno på Os, der faren min kommer fra, så der kjenner jeg meg hjemme.

Født i feil århundre

Jo Leif har vokst opp med historier fra havet. I familien var det flere sjøfolk. Blant annet var «gammel-onkelen» kaptein på Lehmkuhl i sin tid.  Gjennom bøker og beretninger om magien på havet drømte han seg om bord på de gamle seilskutene.

– Jeg trodde jeg vær født i feil århundre! Jeg trodde ikke dette kunne være tilgjengelig lengre.

Men som elev på Torshus folkehøgskule dro han for første gang på seiltokt med Statsraad Lehmkuhl.

– Vi seilte i ti dager til Shetland og Orknøyene. Det var sinnsykt gøy! Jeg var med på alt mulig og fikk vist fram at jeg i hvert fall var villig.

Etter toktet søkte Jo Leif som frivillig mannskap på Lehmkuhl. Sommeren etter var han på plass på dekk. Senere fikk han hyre på Sørlandet, ett av de to andre store skoleskipene i Norge. Mellom seilingssesongene studerte han og jobbet blant annet som miljøarbeider.

Han kom også godt i gang med utdanning som journalist, men savnet etter havet ble for sterkt.

– Midt i studiene oppdaget jeg at jeg, mer eller mindre, hadde blitt sjømann allerede. Så da tenkte jeg: Hvorfor ikke?

Som ung sjømann var Jo Leif eventyrlysten.

– En ville jo gjerne reise til nye plasser og utforske og alt det der. Det var en sterk drivkraft da jeg startet. Det er jo fremdeles utrolig artig med eksotiske reisemål, men det er ikke like viktig lenger.

Langt viktigere for den erfarne båtsmannen er det at skipet tar seg ut så godt som mulig. Og at det er en god rytme om bord.

– Jeg kunne brydd meg mindre om å reise i Stillehavet hvis skuta hadde sett ut som en dass og mannskapet hadde dradd dårlig i lag. Det er så viktig for meg å ha mestring i jobben. At jeg er stolt av det vi viser fram. Det trumfer reisemål og lange reiser.

Statsraad Lehmkuhl har vært i helårsdrift siden 2001. Strønen vært fast båtsmann om bord siden 2013.

– Jeg har jo en tendens til å vende tilbake hit. Lehmkuhl var jo inngangsporten til sjømannslivet. Det er god fleksibel arbeidsplass med ordnede forhold, der jeg kan få drive med det jeg brenner for.

Hva gjør egentlig en båtsmann?

– Jeg skal sørge for at alle planene våre blir satt ut i praktisk handling. Jeg organiserer arbeidshverdagen for mannskap og medseilere. Jeg er ansvarlig for å vite tilstanden på riggen og alt som hører til ute på dekk. Jeg er også hovedinstruktør for de som er nye om bord, som medseilere og lærlinger.

Som sjefen på dekk og arbeidsleder er opplæring er stor del av hverdagen.

– Jeg har masse nærkontakt med folk. Å få 100 mennesker om bord til å bli én maskin, det trives jeg veldig med. Det er også grunnen til at jeg ikke har hatt ambisjoner om å bli offiser. Som underoffiser og mellomleder har jeg mer ansvar enn innflytelse, ler han.

Jo Leif har vært en populær instruktør på Lehmkuhl lenge. Her fra Tall Ships Races i 2014. Foto: Valery Vasilevskiy

I tillegg til seiling og undervisning er Jo Leif hovedansvarlig for løpende vedlikehold av den 107 år gamle skuta.

– For at skipet skal være i så god stand som hun er, kreves det jevn innsats. Vi vasker, skifter slitne blokker og reparerer ting som er ødelagt. Litt kontorarbeid blir det også. Men med Sommerskuta og alt som skjer der, havnet det sistnevnte litt bak, smiler han.

Jevnt og trutt vedlikehold gjør at Statsraad Lehmkuhl holdes i tipp topp stand.

Hvordan ser du på fremtiden til Lehmkuhl og andre skoleskip?

– Med Sommerskuta har vi fått vist hvor mye bra som skjer om bord. Så jeg tror både Lehmkuhl og de to andre store norske seilskutene kan få nok et oppsving. Lehmkuhl har jo hatt en ganske langvarig stigning fordi driften har bitt bedre og bedre. Kulturen om bord er pusset fra kjempebra til eksepsjonelt bra. Folk vil seile med oss. Vi selger ut turer fordi folk vet at her er det kjekt å være. Det er vi veldig stolte av som mannskap.

Krever innsats medseilere
Som medseiler på Statsraad Lehmkuhl deltar en aktivt i driften av skipet. Det er viktig for båtsmannen at alle som seiler på tokt blir mannskap på skuta.

– Det er det ikke alle seilskip som kan si. Det er veldig lett å skjerme medseilere fra de hverdagslige oppgavene, som kanskje kan oppfattes som litt kjedelige. Men da blir en «gjest» om bord. En mangler en den følelsen av å virkelig bidra. Vi gir ansvar og krever innsats. Og det vil folk ha.

Samholdet som oppstår mellom medseilere gjør inntrykk.

– På et skip bor vi tett sammen. Vi blir venner med alle mulige slags folk. Folk som en aldri hadde funnet på å hilse på gaten. Alder, nasjonalitet, legning – bakgrunn betyr ingenting. Alle som kommer om bord starter på like fot og blir et lag som drar sammen. Vi utnytter de ressursene som folk kommer med, slik at laget fungerer best mulig. Folk lærere seg å ta vare på hverandre og vise hensyn til alle slag rariteter.

Sterke opplevelser

Hvilke opplevelser er det folk gir uttrykk for at de setter størst pris på?

– De ekstreme naturopplevelsene. Bølger så høye som en aldri har sett før. Vinden som uler mens en utfører arbeid. Spekkhoggere og sjøfugl som jakter. Å stå 30 stykker å hale i et tau med noe som er så tungt at en nesten ikke får det til, men så får en det til likevel. Å bli ropt til av mannskapet uten å bli redd, fordi en forstår vi roper for at noe skal skje. Og samholdet. Nå er vi rød vakt, vi fikser alt. Utfordringen for meg å skape det samholdet så raskt som mulig. Det profesjonelle mannskapet og medseiler-mannskapet må dra i sammen retning.

Hva gjør størst inntrykk på deg, etter mange år til sjøs?

– Jeg opplever jo de samme tingene. Når de kommer med riktig timing så husker jeg på hvorfor jeg begynte å seile. Jeg setter veldig stor pris på de øyeblikkene.

Av Helene Spurkeland
Publisert 12.08.21

Foto under: Tonje Selvåg / Marc Seidl