Da Marcus Seidl ble tilbudt stillingen som kaptein på Statsraad Lehmkuhl i 1994, måtte han si fra seg sitt amerikanske statsborgerskap. Seidl takket ja på stedet. Det har han aldri angret på.
Publisert 26.11.20
På 90-tallet var det krav om norsk statsborgerskap for kapteiner på norske skip.
– Det var en svært høytidelig seremoni på den amerikanske ambassaden i Oslo. Jeg husker at ambassadøren gjentatte ganger spurte meg: «Are you sure you want to do this?» Han skjønte ikke at noen frivillig kunne gi fra seg et «US citizenship». Men jeg var sikker i min sak. Det var absolutt verdt det, smiler kapteinen.
Marcus, eller Marc blant venner, har bokstavelig vokst opp på seilskuter og har vært kaptein på Statsraad Lehmkuhl i over 25 år. Til tross for det, kan han fortsatt bli betatt av det store skipet.
– Selv etter alle disse årene når jeg går i land, må jeg alltid snu meg for å se på skuta. Det er så fornøyelig å se på noe som er så vakkert, sier han.
Kapteinen fant ikke bare drømmejobben på Statsraad Lehmkuhl. Også drømmekvinnen dukket opp på stordekket en sommerdag på slutten av åttitallet. Men mer om det senere.
Kaptein Marcus Seidl i Kapteinssalongen på Statsraad Lehmkuhl. Foto: H. Spurkeland
Eventyrlig oppvekst
Seidl tar imot oss i den staselige Kapteinssalongen, som er holdt nærmest uforandret siden skipet ble bygget i 1914. I tillegg til kontorplass for kapteinen med tilknyttet lugar, benyttes salongen jevnlig til representasjon og møter. Jobben som kaptein deler han med Jens Joachim Hiorth.
Marcus Albert Seidl (57) beskrives ofte som en vennlig, dyktig og omgjengelig kar som er glad i folk. Men om fremtredenen hans er behersket, er bakgrunnen desto mer usedvanlig.
Han er født i Vancouver i Canada, der hans tyske foreldre hadde utvandret til på slutten av 50-tallet. Allerede da han var 5 år gammel stakk hele familien til sjøs i farens selvbygde lystbåt Illahee.
Foreldrene Nany og Albert Seidl i Vancouver.
– Vi seilte i Stillehavet i noen år, og var innom Mexico, Panama, Colombia, Costa Rica og kanskje flere steder også, jeg husker ikke alt. Det var litt som et langt eventyr for en liten guttunge. Men jeg husker i alle fall den gang ble vi ranet av pirater. Politiet kom og det ble skuddveksling og full oppstandelse. Heldigvis gikk mesteparten av turen langt roligere for seg enn det, forteller Seidl.
Familiens båt het «Illahee», et indiansk navn som betyr jord eller land.
På eventyr i Stillehavet
– Min far Albert hadde mye kontakt med urbefolkningen i Canada, og forsøkte å hjelpe dem med en del sosiale utfordringer. For innsatsen over flere år ble han utnevnt til æresindianerhøvding med regalier og stor seremoni. Min mor ble indianerprinsesse, det var stor stas, smiler han.
Strandhugg på Galápagosøyene på slutten av 60-tallet
Bygget båt i Kristiansund
Da foreldrene skilte seg, ble de to storesøstrene igjen hos mor i Vancouver. Marcus og hans ett år yngre bror, David, dro til Norge med sin far.
– At det ble Norge var helt tilfeldig. Albert, faren min, som var kunstmaler, reklamemann og en eventyrer, hadde etter lang tids leting funnet en gammel seilskute i Kristiansund som han ville sette i stand. Han ankom Norge med 10 000 dollar stappet ned i støvlene og kjøpte båten kontant over bordet.
De to neste årene bodde de om bord mens båten, en galeas som tidligere var brukt i klippfiskfart, ble fullstendig ombygget.
David (7) og Marcus (8) fra et av flere lokale oppslag i Krisitansund
– David og jeg var 7 og 8 år da vi begynte på den lokale barneskolen. Vi vakte nok litt oppsikt i lille Kristiansund, utlendinger som bodde på en båt og snakket engelsk. Vi lærte imidlertid å snakke norsk på kort tid og måtte fungere som tolk for Albert når han skulle i banken og i butikker. Jeg husker det som en veldig fin tid.
Avisoppslag fra ombyggingen av galeasen
Miljøengasjement til havs
I 1973 forlot de tre Kristiansund og seilte mot USA med «Barba Negra», som båten ble døpt om til. Samtidig startet faren «Save Our Seas», en organisasjon som engasjerte seg i miljøsaker. Fra båten utførte de ulike oppdrag, blant annet ved å sende inn oljeholdige vannprøver. Målingene bidro til å kartlegge omfanget av forurensing i havet. Ved hjelp av en hydrofon, en undervannsmikrofon, gjorde de også lydopptak av hvalsignaler. Forskere, blant annet fra det amerikanske forsvaret, ville finne ut hvordan dyrene migrerte og kommuniserte under vann over avstander på opptil 500 nautiske mil.
– Når hastigheten på opptakene ble senket, kunne vi tydelig høre hvordan hvalene «snakket sammen», og det gjorde inntrykk, sier Marcus.
Aldri redd
Marcus, David og Albert seilte over Atlanterhavet og i Karibia i noen år.
– Det var jo en omflakkende hånd-til-munn-tilværelse, men også en fin måte å vokse opp på. På mange måter var det ganske bekymringsløst, og vi trengte ikke forholde oss til vanlige rutiner, slik som ungdommene på land. Et hus på landjorden hadde vi ikke bodd i siden vi forlot Canada.
Selv om de måtte håndtere både uvær og grunnstøtinger var Marcus aldri bekymret for sikkerheten.
– David og jeg var jo en del av mannskapet og lærte oss tidlig å samarbeide om de ulike oppgavene om bord. Jeg husker vi stod til rors i både storm og snøkføyk, men redd var jeg aldri, selv om jeg gjerne burde ha vært det. Ungdommelig overmot, kanskje, ler han.
Etter hvert ankret de opp i Savannah, Georgia i USA, men det gikk ikke lang tid før brødrene savnet de lange sjøreisene og nye havner.
Mønstret på Christian Radich
I 1980 mønstret de på som aspiranter på det norske skoleskipet Christian Radich, som hadde overvintret i California.
– Seilskipsmiljøet er ikke så stort, og vi hadde møtt på den flotte skuta tidligere. Både David og jeg mønstret på Radich som aspiranter i San Diego og hadde en fantastisk seilas nedover kysten av Sør-Amerika, opp via Karibien til Boston, før vi krysset Atlanteren og ankom Oslo et halvt år senere. Det ble en staselig avslutning i Oslo rådhus da vi som vinnere av Tall Ships Race- regattaen Boston – Kristiansand fikk utdelt våre diplomer.
Mexico 1980: Fra tiden som skoleskipsaspiranter på Christian Radich
Drømte om store seilskip
Brødrene skiftet statsborgerskap fra kanadisk til amerikansk, for å kunne søke hyre på amerikanske handelsskip. Men drømmen om livet på store seilskip ble for sterk, og etter få år var Marc tilbake på Radich, denne gang som matros. David fulgte ett år senere.
– Jeg var bitt av basillen og kunne ikke tenke meg noe annet enn å drive med store seilskuter. Fortsatt er det de lange havtoktene jeg liker aller best. Rytmen en faller inn i, roen som kommer over en.
Brødrene som vikarstyrmenn på hardangerjakten Anna Rosa under fjerne himmelstrøk
Så fulgte noen år med reising fram og tilbake mellom Norge og USA. Om somrene jobbet de i Norge, mens i vintersesongene var det vanskeligere å få hyre. Ofte dro de hjem til Savannah om vinteren og jobbet for faren Albert i hans nyetablerte firma som drev med reparasjon og innredning av båter.
Manglet skolepapirer
Ønsket om en fast stilling på et norsk seilskip førte dem til styrmannsskolen i Tønsberg. Problemet var bare at de manglet nødvendige skolepapirer.
– Skolegangen vår i oppveksten bar vel preg av mange tilfeldigheter, ut fra hvem som var om bord til enhver tid, smiler Marcus.
Brødrene med en av de tilfeldige lærerne på Barba Negra.
Løsningen ble å gjennomføre en eksamen i USA, som fastsatte at de hadde allmennkunnskaper tilsvarende «high school»-nivå. Med dokumenterte kunnskaper tok de fatt på utdannelsen som navigasjonsoffiserer, og etter endt eksamen i 1986 fikk begge brødrene tilbud om hyre som 3. styrmenn på Statsraad Lehmkuhl på et skoletokt til Bremerhaven.
Første møte med Lehmkuhl
– Alle hadde jo hørt om Lehmkuhl og jeg hadde sett bilder av skipet. Men da jeg kom til Bergen og så henne for første gang, gjorde hun et sterkt inntrykk. Hun var et imponerende syn, mye større enn jeg hadde forestilt meg.
Det ble likevel raskt klart at Lehmkuhl bar preg av manglende vedlikehold etter å ha ligget nærmest uvirksom ved kai i over ti år. Men etter noen uker med klargjøring, og litt godvilje fra myndighetene, kunne de kaste loss for det første seiltoktet på mange år, en seilas til Bremerhaven med 60 ungdommer om bord.
Kjærlighet ved første tokt
Brødrene trivdes og ble værende på Lehmkuhl. Kort tid etter møtte Marc Brit Anita.
– Jeg glemmer aldri første gang jeg så henne. Jeg satt på stordekket og reparerte på seil da en vakker blondine kom over landgangen. Min første tanke var: Det der går aldri bra! Hun var kledt i cowboyboots og jeans og så mer ut som om hun skulle på cowboy-safari enn på seiltokt, ler han.
Men Brit Anita og Marc ble kjærester på det første toktet, og siden har det vært de to. Og bryllupsfesten ble naturligvis avholdt på Statsraad Lehmkuhl. Skipet har fortsatt en svært sentral plass i begges liv.
Marc og Brit Anita ble et par på Lehmkuhl i 1988
– Vi jobbet sammen om bord i tolv år, Brit Anita i forpleiningen og jeg som styrmann og etter hvert kaptein. Da hun ble gravid med datteren vår Alexandra, måtte hun i land. Men de har heldigvis vært med på utallige turer opp igjennom årene. Det har vært et privilegium å kunne ha dem om bord så mye, begge to.
Fortsatt kjærester etter mer enn 30 år
Familien Seidl
Også den ett år yngre broen David står fortsatt Marcus nær. Brødrene, som har fulgt hverandre tett i hele oppveksten, har også gått gradene sammen på Statsraad Lehmkuhl. I dag jobber David som overstyrmann om bord, og ifølge Marcus er de enige om det aller meste.
– At det ble jeg som endte opp som kaptein og ikke David, skyldes kanskje at jeg er mer glad i de andre delene av jobben som handler om representasjon og aktiv promotering av skipet på konferanser og foredrag.
Unge og lovende 2. styrmenn i 1988. Marcus til venstre, David nr. to fra høyre
Brødrene har bosatt seg i samme nabolag med hver sin familie i Bergen.
– Med en likesinnet bror som kollega gjennom mange år, har samarbeidet fungert veldig godt. Ikke minst er det fint å ha noen man kjenner godt til å kunne snakke med om livets store og små ting.
Alle Seidl-søsknene i familien har god kontakt.
– Dessverre døde begge foreldrene våre i fjor. De giftet seg etter hvert på nytt på hver sin kant, og David og jeg har et nært forhold til vår stemor. Våre to eldre søstre og en yngre stesøster bor fortsatt i Canada. Vi besøker dem alle med jevne mellomrom, og de har også vært på besøk i Norge.
En massiv forandring
Ifølge Seidl har Statsraad Lehmkuhl gjennomgått en voldsom utvikling siden han kom om bord for nesten trettifem år siden.
– I begynnelsen seilte vi kun en håndfull tokt i året, og aktivitetene var delvis avhengig av dugnadsarbeid og frivillighet. I vinterhalvåret lå Lehmkuhl ved kai, og vi måtte finne hyre på andre skip. Jeg vikarierte blant annet som 1. styrmann på SS Norway på cruise i Karibia og ved to anledninger som kaptein på Radich. Vintrene på Radich var en fin avslutning av det kapittelet i livet mitt, forteller Seidl.
Den gang overstyrmann Marcus Seidl i bestikk i 1993
Utover 90-tallet ble seilsesongene stadig utvidet for Statsraad Lehmkuhl. Siden 2002, da Sjøkrigsskolen kom om bord med årlige Atlanterhavseilaser som en del av lederopplæringen for sine kadetter, har skipet vært i helårsdrift.
– Alt har bare gått én vei: opp og frem. Skipet har fått massive oppgraderinger og er i dag i topp stand. Stiftelsen har blitt gjennomgående profesjonalisert, også i administrasjonen på land.
Bevarer det autentiske
Men selve seilingen er relativt uforandret på Statsraad Lehmkuhl.
– Det er også litt av poenget. Det er svært viktig for oss å beholde autentisiteten til skipet. Ikke bare i alle detaljene i materialer og måten riggen er konstruert på, men også i opplevelsen og opplæringen av tradisjonelt sjømannskap. Det er fort gjort å lage enklere, kjappere løsninger på mange av elementene om bord, men det gjør ikke vi, selv om det ofte kan være mer arbeidskrevende.
At skipet alltid skal se strøkent ut er viktig for den erfarne kapteinen.
– Min største kjepphest er vel at skipet skal være best mulig vedlikeholdt og nærmest plettfritt til enhver tid, både innvendig og utvendig. Så sant vi har mulighet til det, prioriterer vi alltid vasking, maling og lakking så snart anledningene byr seg.
Jordomseiling og bærekraft
I 2021 skal Statsraad Lehmkuhl ut på sin første jordomseiling noensinne; The One Ocean Expedition. Formålet er å skape oppmerksomhet om havets viktige rolle for en bærekraftig utvikling.
– For meg er dette en fin videreføring av miljøengasjementet som startet allerede med «Save Our Seas» i barndommen. Vi har sterkt fokus på bærekraft om bord og drifter skipet med så lite forurensing som mulig. Med batteriene som nylig ble installert om bord, kildesortering og bruk av biodiesel er vi på god vei til å bli verdenes mest miljøvennlige seilskip i vår klasse. I gamle dager var det en generell aksept for at skip kvittet seg med søppel og utslipp rett i havet, men slik er det er heldigvis ikke lenger. Jeg tror at One Ocean Expedition kan gjøre en forskjell, ved at vi sprer budskapet om bærekraft ut i verden.
Statsraad Lehmkuhl – verdens mest miljøvennlige seilskip i sin klasse. Foto: R.Sibley
Ifølge kapteinen er en jordomseiling selve drømmen for mange seilere.
– For oss som driver med dette er One Ocean en helt fantastisk mulighet til å seile jorden rundt, og vi gleder oss voldsomt. Men ekspedisjonen er ikke bare eksotisk og flott, det er også en spennende utfordring med store dimensjoner. Vi skal seile i halvannet år til nye havner, i nye havområder og vil møte på mange nye utfordringer. Særlig Covid-19 er et gjennomgående tema i forberedelsene.
– Vi håper naturligvis på at en vaksine er på plass i god tid før ekspedisjonen starter fra Arendal i august 2021. Vi praktiserer strenge regler for smittevern og har heldigvis vært forskånet for å få Covid-19 om bord.
Audiensen i Kapteinsalongen er over, og kapteinen må i møter med mannskapet.
– Jeg er veldig takknemlig for det flotte mannskapet vi har om bord. De blir stadig dyktigere til å formidle kunnskapen og verdiene Statsraad Lehmkuhl står for. Når det gjelder jobben som kaptein er det mange tilfeldigheter som har ført meg dit jeg er i dag, men jeg ville ikke gjort noe annerledes. Jeg er fornøyd med jobben min minst 95% av tiden. Og fremtiden ser lys ut, avslutter kapteinen.
Av Helene Spurkeland
